Eit forsøk på naving i 1930?
NEDGANGSTIDER MOT SLUTTEN AV 1920-ÅRA
Innkjøp av råvare (fersksild) har eg gått forbi. Før Sildesalslaget ble stiftet i 1928 sto fiskerne og kjøperne fritt. I gode sildeår kom flåten inn til Florø og fallbød varene, (garnsild og notsild). I dårlige år måtte kjøperene (salterne) ut i fiskeværene og kjøpe sild der, og ta silda inn til Florø i egne båter. Et par år var det min jobb å reise ut til Rognaldsvåg med vår motorbåt «Fremskritt» og kjøpe garnsild. Båten tok toppen 60 hl. i godt vær. Men så lenge fisket sto på var det daglige turer ut og inn. Ikke alltid med like godt resultat naturligvis. Fra og med 1928 gikk all omsetning av sild gjennom Stor og Vårsildlaget som også fastsette prisen. Men da var en også kommet fram til
kriseårene. Bl.a. gikk jo banken her «konkurs» (stoppet utbetalinger) og dermed var det lite å gjøre for sildesalterne. I flere år ga saltingen til dels store underskudd og det som man måtte ha opparbeidet seg i den såkalte «jobbetida», gikk fløyten. Det galdt alle. Det førte også til at eg måtte prøve å finne meg andre «beitemarker». Eg var forresten med som kontormann da Stor og Vårsildlaget startet opp med eget kontor (underkontor) her i Florø. Det ble nesten kaos med omsetningen 1. året. Apparatet var ikke godt nok utbygget for oppgaven. Men det er en sak for seg. Vi i Florø klarte nok vår jobb. Men det var liten og ingen hjelp å få fra hovedkontoret i Bergen. Vi måtte bare prøve å klare oss selv.
I 1881 vedtok Stortinget Lov om abnorme Børns Undervisning (Abnormskoleloven). Lova tok sikte på å gje m.a. blinde og svaksynte opplæring tilsvarande folkeskulen, og i tillegg ei form for yrkesopplæring. Men det viste seg å vere vanskeleg for denne gruppa å kunne livnære seg ved eige arbeid, – mange hamna på fattigkassa.
I våre dagar kallar vi det naving når ungdommar vert sette på arbeidsførebuande tiltak i regi av NAV. Somme meiner at dette er å sy puter under armane på giddalause individ som burde komme seg opp om morgonen og gjere ein ærleg innsats for føda.
Ein liknande tanke var ikkje framand for Kinn fattigstyre, heller, då ein gut i 1930 søkte om kontantstøtte til livsopphald. Guten var sterkt synshemma, og hadde hatt opphald på blindeskule i Oslo. Dette innebar ei stor utgift for Kinn fattigstyre, men han greidde ikkje å forsørgje seg sjølv etter blindeskulen, så han søkte fattigstyret om kontantstøtte. Her er svaret han fekk frå leiaren i styret:
Dykkar søknad um fatigstudnad dagsett 10. ds. hev me motteke. Det var ikkje noko gleda De synte fatigstyret, kommuna, og allar minst Dykk sjølv, tykkjer me, meddi De ikkje synte godvilje til å lære noko på skulen i Oslo. Det er etter det me har frett frå Oslo – ikkje mykje synd i Dykk, kor gale det enn kan vera med synet Dykkar. Hadde De stelt Dykk som ein mann, so er me ikkje i tvil um at noko lite måtte De kunna hava lært, so De kunde ha livberga Dykk – i alle høve til ein viss grad. Me skulde havt styremøte for å dryfta dette spursmålet med Dykk, men å få samankalla til møte no med fisket stend på er lite von um. I mellomtidi fær De sjå til um De kan få Dykk arbeid på ein gard for kosten. Nokon betre ordning veit me fyrebils ikkje å gjeva Dykk. Nokon kontant studnad som De nemner kan De i alle høve ikkje få.
(underskrive av formann)
Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2015.