Om salting av sild først på 1900-talet
Bjarne Hammer Sunde var fødd 16. oktober 1901 og døydde i 1988. Far hans Ivar Elias Pedersen Sunde, starta å arbeide med mottak og bearbeiding av sild rundt 1900. I 1913 kjøpte han den såkalla Vassbottenbua, som etter kvart fekk namnet Sundebua. Vi har fått høve til å trykke utdrag av eit handskrive dokument av Bjarne Hammer Sunde, der han fortel om sildesalting og anna arbeid på bua til far sin. Truleg skreiv han dette ned på slutten av 1970-talet.
Min far startet på «Samsonboden». Han kjøpte senere «Vassbottenbua» som var en av de bra store, hadde 2 motorbåter i virksomhet, «Iris», «Fremskritt», og tildels andre fartøyer, Storparten av den sild som ble tatt opp i eldre tider gikk til salting og noe til guano, og det er naturlig nok salterivirksomheten jeg helst vil komme nærmere inn på. De som ville drive denne virksomheten, måtte ha et mottakerapparat klart i god tid før fisket satte inn. Foruten salteplass (sjøhus med utrullings og lagerplass), tønner og salt i den mengde som en antok å få bruk for i sesongen, og tilstrekkelig arbeidskraft. De forskjellige salterne hadde gjerne sine faste folk som kom igjen år etter år. Det var vi småguttenes jobb og gå rundt og varsle de forskjellige (helst da de kvinnelige) arbeiderene til hver enkel jobb, til ulike tider på døgnet. Vi var ikke alltid så høye i hatten der vi i mørke kvelder gikk omkring i trange smau og trappeoppganger, like fra murer Pedersens hus i Hamnegata (no revet) og innover hutoheiti til ho Lina på Gadden og Letta på Stykkje, med melding om frammøte. Men godt kjent ble vi. Og godt kjent var vi forresten før – fra den tid vi gikk rundt i husene som avisbud. Storparten av de tønnene som ble brukt, kom fra distriktene heromkring. Tønnefabrikasjonen blomstret i alle bygder da. Den har holdt seg best i Dalsfjorden. Tønnene hentet vi som oftest med egne båter. Salt kom i store skipslaster helst fra middelhavslandene (Trapani på Sicilia).
Arkivfoto.
Øyvind Kleiven, nevøen til Bjarne, har skrive av teksten frå det handskrivne dokumentet, så nær som mogleg opp til det språket og den forma Bjarne H. Sunde brukte. Redaksjonelt er det korta ned, og sett inn nokre mellomtitlar.
TUR TIL MÅLØY ETTER SALT
Båtene som kom med salt, anløpte bare ett (a to) steder hver gang (Bulandet, Kalvåg, Florø, Måløy). En episode ett år da båten anløp Måløy og vi altså måtte hente vårt parti der, reiste vi nord-
Sundebua omlag midt på bilde. På veggen mot sjøen står å lese «Ivar Sunde – Saltlager» på eine sida, og «Sild Fisk Motor-Olje» på andre sida. Stensethhuset er det store kvite huset bak, og Stensethbua til venstre. Ved Fylkeskaia ligg gamle «Hornelen». Bildet er truleg teke ein gong midt på 1920-talet. Bildet er utlånt frå boka «Hilsen fra Florø» av Bjarte Sindre.
Skulle noe gjøres med seglene, ble vi satt til å holde rorpinnen, eller omvendt. Hvis han fant at vi kunne gjøre bedre nytte for oss ved å rette noe på seglføringen (slakke eller å ta inn noe på skjøtene) når situasjonen tilsa det, så gjorde vi det. Og ennå et poeng: Noe av saltlasten skulle leveres til sildoljefabrikken ved Kanalen og dermed måtte vi ta turen gjennom Nekkøyosen. Og når kursen ble lagt om fra syd til øst måtte det kuvending til (ta baut), og det ble et lite basketak kan dere tro. Hvordan vi klarte det vet jeg ikke i dag. Heller ikke var det liketil å få et slikt fullastet fartøy til lands, med de forhandeværende hjelpemidler som det heter. Men det gikk visst, det også.
STARTET EGEN FORRETNING RUNDT 1913
Vel jeg har visst ikke fortalt at min far (etter å ha arbeidet under andre arbeidsgivere i bransjen, Stavøstrand) etablerte sin egen forretning i sild og fisk på den tidligere Vassbottenbua, ca. 1913 Vassbottenbua som lå (og ligger) på innsiden av tidl. Fylkeskaien, ble senere kalt Sundebua (tildels den dag i dag selv om M. Myklebust har hatt den nå i mer enn 40 år). Sjøhusene den gang var alle noenlunde ensartet bygget og utstyrt. Ikke over med MB «Iris» og sognejekta «Håbet». «Iris» som var vår motorbåt tok «Håpet»på slep. Bryn- vald Sunde var alene på «Iris», og min far hadde «Håbet», og to av oss småguttene til hjelpes- menn. «Håpet»var ei ekte sognejekt med vanlig segl (storsegl, fokk, klyver og toppseil) og uten motor (jeg skjønner ikke hva far egentlig ville med den). Den var tverr bak, en stor ror og en nesten like stor rorpinne, uten ratt naturligvis og uten styrehus. Framme var det et manuelt ankerspill. Lastekapasitet 33 1/3 tonn. Iris tok jakta på slep. Vi tok inn salt på begge fartøyene i Måløy og bega oss på veg sørover igjen. Det var natt. For å hjelpe på farten satte vi segl ombord på «Håpet»straks vi kom i åpent farvann. Vinden fra nordvest øket på jo lenger vi kom ned i Frøysjøen, og plutselig fikk jakta nok vind i seglene (mer enn nok kanskje). Den skjøt fart slik at «Iris» som skulle slepe oss sakket akterut og sleperen måtte kastes loss. Og nå ble det liv. For egne segl bar det sørover leia. Jeg tror ikke min far var særlig høy i hatten den natten (forøvrig en lys sommernatt) med et høyst urutinert mannskap på 2 skarve guttunger.
vann, strøm bare til lys. Alt ble gjort manuelt (handkraft) f.eks lossing av sild og salt. Uten hjul. Enkel bordkledning, i 2 høgder (Sundebua hadde dog 3). Med tregolv og med manuell heisanordning (de såkalte «vinder»). Når salt skulle losses, måtte det i 2.etasje, og det krevde helst 3 mann for løpetauet, også da var det en hard jobb. Vår Jobb her, var som oftest å trimme bingen. Ved sluttfylling av bingen, måtte saltet heises like opp i 3. etasje. Sild ble alltid tatt inn i 1. etasje på gulvet eller i rist. Vår jobb var helst å ta unna silda når den kom fra rista, der 2 kvinner sto og saltet i tønner, 2 regulerte farten fra rista, og 2 mann styrtet sild fra balje eller mål som kom i hiven. Måleenheten var i eldre tider «sildemål» som var 150 liter. I seinere tid benyttet man hl. Man benyttet ofte uregistrerte «bæljer» (avskårne tønner) til måling. De var lettere å håndtere og gav som oftest bedre mål til mottakeren.
PAKKING FOR EKSPORT
Etter noen uker (3–4) når silda i tønnene og kummene hadde tatt salt, som vi sa, begynte en ny operasjon. Silda skulle pakkes til eksport. All saltet sild ble tatt igjen, opp av tønnene og lagt på et større langbord. Rundt bordet stod kvinnene og ganet (tok strupen) og sorterte den i 3–4 forskjellige størrelser. Silda ble veiet slik at hver tønne skulle inneholde 110 kg. den dagen den skulle skibes (eksporteres), dvs. et par kilos overvekt. Nå skulle den ikke styrtes i tønna, men legges nøy- aktig sild for sild (flolegges, med speil øverst). Dette var også kvinnearbeid. Så skulle de ferdigpakkede tønnene på lager igjen. Og gjerne forlakes igjen både en og flere ganger før skibning. Å veie silda, var gjerne min jobb under sildepakkingen. Videre måtte den som var ledig, ta vekk de nypakkede tønnene fra kvinnene. Selve pakkingen var sureste jobben på sildebua. Den berømte buatrekken jog isnende gjennom marg og bein. Handtering av saltet sild gjorde hendene (og ryggen) såre. Det var nødvendig å bruke votter og disse var stive som is hver morgen. Resultatet var naglebit. Arbeidstiden var fra 8–19, med 1 times middag. Og vi som skulle representere arbeidsgiveren måtte være på plass 1/2 time før arbeidstiden tok til (bl. annet for at kvinnfolka skulle få skifte fra gangklær til arbeidsklær om morgenen) og dessuten en times tid til etter arbeidstidens slutt, for å gjøre rent og ordne til, slik at alt sto klart til ny arbeidsdag. Før levering av ferdigpakket vare skulle hele sildepartiet godkjennes (anammes) av offentlig vraker, spennende. Både kvalitet, vekt og emballasje måtte være i orden. Ved eksport til Russland, kom dessuten russisk vraking i tillegg. De var helt uberegnelige. Sildetønnene ble levert til skip som lå på havna. Også Tyskland og England var avtagere av saltsild. Brittene hadde endog etablert seg med eget kontor i Florø.
TUNGT ARBEIDET SOM KRAVDE HANDLAG OG RUTINE
De fullsaltede sildetønnene fra rista skulle transporteres fra vindedøra til øverste enden av bua uten rullende hjelpemidler (hjul). Tregolvet ble først godt vatnet så det ble noenlunde glatt, så ble et vanlig hatleband (tønneband) lagt under den stående fulle tønna og mens en dro i tønnebandet (halte tønna etter seg) måtte en anden skue på. Det var tungt arbeid og det ble vår oppgave i denne arbeidsoperasjonen. Ellers falt det på oss (eller andre) å «slå opp» og skaffe tilveie de tomtønnene som skulle til. Neste dag skulle tønnene etterfylles med sild og lake. Å røre lake falt også på oss (2 bøtter salt i en tønne sjø). Innlagt vatn fantes ikke. Det måtte fagfolk (dikselmenn) til å slå igjen tønnene (sette bunn i dem), og se til at de var tette. Så var det å rulle ut på lager de fulle tønnene og legge de i 2 (ofte 3) høyder. Å behandle fulle tønner er en «kunst» som det skal god øvelse til. En uøvet mann kan slite seg ut, der en øvet mann håndterer tønna lett og dobbelt så fort. I de gode sildeårene i eldre tid, lå sildetønnene lagret ute på almenningene og tildels ute (eller oppe) i Strandgata (Hjørnevik). Den sild som var lagret i tønner måtte ettersees (forlakes). D.v.s. vi boret hull på bunnen av tønnene, fylte på lake, og satte spuns i hullet. Tønner som lå i tir (høyder), måtte under denne operasjonen rulles rundt for å komme til de tønnene som lå underst. Også dette arbeidet falt mye på oss, når det var en pause i mottaket av fersk sild. En del sild ble også saltet i Kum (store støpte betongkummer) for senere å tas over i tønner.
Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2015.