Minneplaketten ved «Russeleiren»
Ved Torleif Reksten
Underteikna har alltid tykt det var leit at folk i Flora har gjort så lite for å markere at vi har hatt ein konsentrasjonsleir like ved Flora Ungdomsskule. I 1993 tok eg kontakt med Rotaryklubben om dette, og klubben ville gjerne heidre minnet om fangane her med ei enkel og fin minneplate i eit blomebed. Her er eit utdrag frå talen som presidenten i Florø Rotaryklubb, Mathias Krogh, heldt ved avdukinga av denne minneplata i 1995 – 50 år etter at krigen slutta.
«Andre verdenskrig startet med Hitler –
Tysklands angrep på Polen den 1. september 1939. Ingen krig hadde til da vært så omfattende og destruktiv som denne. Tysklands betingelsesløse kapitulasjon var et faktum den 7. mai 1945, i dag nøyaktig for 50 år siden. Ved å ta fanger oppnår de krigførende to fordeler. Man reduserer antall frontsoldater på motpartens side, og man skaffer seg billig arbeidskraft for sin egen krigsindustri eller bygging av forsvarsverk. Det siste var tilfelle for dem som var i Florø, og disse forsvarsverkene ser vi restene av flere steder her i området. Det finnes veldig lite tallmateriale når det gjelder antallet fanger i denne leiren og hvor mange som døde. Det vi vet for sikkert er at for mange blei Florø siste stoppested. Den fred de til slutt fikk, var gravens fred, befridd fra fangevokternes trakassering, trusler, slag og mulig tortur. Andre verdenskrig fikk direkte og indirekte følger på en rekke områder. Den rammet i sterkere grad sivilbefolkningen enn noen kriger tidligere. Tall må nødvendigvis bli usikre, men man har regnet ut at ca 55 mill. mennesker mistet livet. I tillegg kommer de umåtelige økonomiske omkostningene som er ennå vanskeligere å beregne. Men vi som fikk oppleve fredsdagene i mai 1945, og vi som er samlet her, skal minnes de som på hver sin måte var med på å kjempe for fred og frihet, som kjempet mot Hitlers drøm om Det stortyske rike som skulle omfatte det meste av Europa. Vi skal minnes de som var villige til å gi sitt liv for å stoppe hans rop om «Lebensraum» for «den rene, ariske tyske nasjon», der det ikke ville være plass for de andre, de som ble betraktet som «Untermenchen»! Et av krigens mange ansikter er krigsfangene. Vi står i dag på et sted der vi ser rester av grunnmurene til en fangeleir, den såkalte «Russeleiren». Men dette er nok en sannhet med visse modifikasjoner. En del av fangene var sovjetsoldater som var blitt tatt til fange, men en stor del av krigsfangene skal ha vært fra det tidligere Jugoslavia, og de første som kom hit høsten 1942, var hovedsakelig serbere. Våren og sommeren 1943 kom det mange fanger til Florø. Da fangeleiren ble etablert, måtte mange som bodde her i Havreneset flytte. Leiren med sin strenge bevoktning, medførte at alle som skulle passere på veg til og fra Havreneset, måtte fremvise passerseddel, Grenzewhonerausweis, så også de utenfor leirens piggtråd fikk en følelse av den ufrihet og fiendskap en slik leir er et synlig bevis for, om enn i liten grad i forhold til dem som var på den andre siden av piggtråden og mitraljøsene. Som alle steder der det var etablert krigsfangeleirer var lokalbefolkningen vennlig innstilt overfor fangene, så også i Florø. Det var mange som i det skjulte ga fangene brød, spekesild, kålrabi og annen mat.
Sommeren 1993 fikk Florø Rotaryklubb
en henvendelse fra en lærer ved Norsksenteret der det ble foreslått at det burde bli satt opp et minnesmerke over de som hadde vært fanger i Florø under krigen. Han hadde tenkt på at de norske falne blei hedret flere ganger hvert år med kransenedlegging ved minnebautaen ved kirka, men krigsfangene i Florø var tilsynelatende glemt. Ideen ble godt mottatt i klubben – Hvorfor? Svaret finner vi i Rotarys mål: å gagne andre. Dette mål søker vi å nå gjennom vennskap over landegrenser mellom mennesker fra alle yrker. Fred og fredelig sameksistens på alle plan er en for-utsetning for at vi alle skal utvikle oss som mennesker.
For oss som både har opplevd og husker 9. april 1940 og 8. mai fem år senere, betyr markeringen av 50 år siden frigjøringen noe mer enn for generasjonene etter oss. Vi følte på kroppen hva krig og ufrihet innebærer. Derfor er det vår plikt gjennom bl.a. slike markeringer å minne dem som kommer etter oss at fred og frihet som i vår del av verden har vært vår hverdag og tatt som en selvfølge, ikke nødvendigvis er det. Det er en tilstand du og jeg er med på å skape. Byggesteinene er vårt forhold til hverandre, til våre nærmeste, til naboen, til etniske grupperinger, til dem med annen hudfarge, andre religioner og politiske synspunkt. Den dag vi respekterer hverandre for hva vi er og hva vi står for, den dag sosiale urettferdigheter som gir grunnlag for missnøye og hat er borte, den dag jordens ressurser er fordelt på en mer rettferdig måte, først da har freden en sjanse, også i de deler av verden der fred bare er et ord, en drøm! Mathias Krogh sa også at han håpa at kommunen ville ta vare på dette minnesmerket. I dag ser det heller rusket ut her med telefonstolpar som ligg lagra og syklar i eit einaste kaos.
Flora Historielag og Flora Krigshistorielag
ønskjer å sette opp ei informasjonstavle om denne historiske staden. Vi ønskjer også å gjere området litt penare med å markere murane meir, legge singel eller heller der golvet i barakkene var, sette opp benker og plante blomar. Tenk om vi hadde hatt den behaldaren som før stod under fontena i Kyrkjeparken som del av ei ny fontene her i «Russeleiren«! For denne behaldaren var laga til bruk som «vaskefat» her. Som Rotarys representant har jeg på vegne av Flora kommune den ære og glede å legge ned en krans på minnesmerket over krigsfangene i Florø, i ærbødighet og takk for deres bidrag for freden. La oss minnes dem med ett minutts stillhet».
Kjelde: Flora-Minne, Flora Historielag, årsskrift 2009.